A whole lot of thanks worth giving

På torsdag var det Thanksgiving her på MTC. Med andre ord en veldig begivenhetsrik dag. Derfor har jeg tenkt å hovedsaklig skrive om den dagen. Det største høydepunktet på Thanksgiving var at selveste Jeffrey R. Holland kom å talte til oss "rett etter" frokost. Vi visste bare at det skulle være en av de tolv apostlene som kom, men ikke hvem. Så vi ventet i over to timer for å komme inn i auditoriet, for vi ville ha gode plasser. Vi blir virkelig ivrige da vi hørte at det var Eldste Holland som skulle komme, for han er virkelig en av mine forbilder siden hans taler ahr hatt stor påvirkning på mitt valg i tjene en misjon. Denne gangen hadde en litt ev tordentale, som virkelig gav oss gåsehud. Han snakket om hvor velsignet vi er som lever i denne tiden og som faktisk har Mormons Bok. Kirken har aldri vært så sterk og langvarig som den er nå. Med alle profetene fra gammelt av i ryggen, må vi "buck up" og huske hvor viktig arbeidet vårt er og ikke ta lett på det. Vi har ikke en pause fra virkeligheten i to år, "THIS IS REAL LIFE!" som Eldste Holland ropte fra talerstolen.Vi må ikke bli distrahert i det vi gjør og tenke for mye på andre ting. Budskapet hans følte jeg at passet meg bra. Jeg er veldig takknemlig for at han tok seg tiden til å komme å snakke med oss.

Tradisjon tro er Thanksgiving ensbetydende med mat. Så til lunsj fikk vi kalkunmiddag. Det var faktisk ganske godt tatt i betraktning at det var kantinemat. Grunnen til at vi fikk middagen til lunsj var at kantina skulle brukes til et tjenesteprosjekt. Prosjektet gikk ut på at vi skulle pakke utdannelses-sett og helse-sett til barn i Mali. Det var ganskegøy faktisk, men også veldig givende. Vi ble fordelt på bord og skulle jobbe som menneskelige samlebånd. Vi skulle legge en ting i en ryggsekk og sende den videre. I hvert utdannelses-sett fikk de en liten tavle, kritt, svamp penn, blyanter, kalkulatorer og gradskive. Jeg tenker bare på hvor mye det betyr for de barna og få en sånn gave. Totalt sett lagde vel hele MTC på et par timer 4200 utdannelses-sett og 4600 helse-sett (såpe, tannkrem/børste osv.) Det var en veldig fin opplevelse å gjøre dette, for det er jo mye av det misjonærarbeid handler om. Tjeneste for andre.

Siden kantina på ettermiddagen var stengt pga tjenesteprosjektet hadde vi bare en matpakke til middag. Det funket fint for da fikk vi slappet av på rommet i noen timer, noe det ikke har vært for mye av så langt. Thanksgiving var en ganske fin dag, for på ettermiddagen hadde de planlagt et program for vår underholdning. Det var virkelig flott og god stemning. Noen misjonærer sang og spilte, mens noen bar flotte vitnesbyrd. Preesident- og Søster Hacking, i MTC-presidentskapet hadde forberedt en liten Thanksgivingsketsj hvor hele salen kunne delta, og det var veldig gøy. Hele salen lo seg skakke og applausen sto til taket. Som en avslutning på kvelden fikk vi popcorn og så vi filmen 17 Miracles.

Det var åltså torsdagen oppsumert. Det har skjedd mye annet denne uken, men vi får se om jeg får plass til det i neste innlegg. Ha det bra for denne gang.

Hilsen Eldste Totland  

P.S. Her er forresten et bilde av hvordan fridagen vår ser ut: Klesvask og epost. (sett inn det andre bildet)

Første uke i MTC

Hei alle sammen!

Nå har vi endelig fått vår første ukentlige P-day (fridag). Så det betyr at jeg kan skrive epost hjem. Vi er så mange her at vi får bare en halvtime på PCen, så jeg får prøve å være effektiv. Den første uken her på MTC har vært utrolig intens. Jeg har slitt en del med å komme inn i rytmen her, men jeg begynner å få tak på det nå. Vi har undervisning i 10-12 timer dagen og resten av tiden blir brukt til å spise, selvstudium og en time gym hver dag. Opplegget her er så likt som mulig som det vil være ute i felten. Vi skal stå opp 06.30 og være i seng 10.30. Vi skal være sammen med en kompanjong hele tiden og vi skal jobbe hardt. Vi er 4 stykker som bor på samme rom og vi har bestemt oss for å jobbe hardt for å følge disse reglene til punkt og prikke og være så lydige som mulig, for vi vet at det kommer til å være det beste for oss. Vi har fått det innprentet i hodet at det er viktig med "exact obedience", da vil vi bli velsignet og få den hjelpen vi trenger.

Kompanjongen min er Elder Bascom og han er en veldig grei fyr fra her i Utah. Vi kommer veldig godt overrens og har forstått at det er en grunn for at vi er blitt kompanjonger. Jeg hjelper han å forstå portugisisk bedre, mens han hjelper meg å forbli motivert å jobbe hardt. Det er veldig lett å bli stresset, deprimert og frustrert her siden vi blir bare kastet ut i ting og det er hardt arbeid hele tiden. Mange sammenligner det med å drikke fra en brannslange, fordi vi får så mye informasjon på en gang og det er vanskelig å få med alt. Men jeg skal være her i 9 uker så jeg får nok med meg noe etterhvert. De fleste sier at den første uken er værst og det har jeg heldigvis kommet gjennom nå. Jeg hadde noen perioder hvor jeg var veldig stresset og slet med hjemlengsel, på det verste slet jeg med å komme på hvorfor jeg i det hele tatt er her. Jeg bestemte meg da for å skrive på en lapp en beskjed til meg selv som jeg kan lese når jeg har det vanskelig. Jeg vet at jeg er her for å dele med andre den fantastiske gleden jeg har fått fra evangeliet, og det blir ikke mindre sant bare fordi jeg har en dårlig dag. Jeg er veldig takknemlig for kompanjongen min og grenspresidenten min som hjalp meg å komme gjennom den vanskelig tiden. Nå føler jeg meg mye mer avslappet her.

Vi har lært mye om oss selv, mens vi er her og hva vi som misjonærer må gjøre for å komme nærmere Gud. Jeg vil dele et skriftsted fra Mormons Bok, som jeg satt veldig pris på da jeg fant det. I Alma 13:28 står det: "Men at dere vil ydmyke dere for Herren og påkalle hans hellige navn og alltid våke og be, så dere ikke blir fristet mer enn dere kan tåle og således være ledet av Den Hellige Ånd, bli ydmyke, saktmodige, medgjørlige, tålmodige, fulle av kjærlighet og all langmodighet. Dette skriftstedet hjalp meg veldig gjennom den vanskelige tiden.

Det mest utfordrende, men også mest givende i løpet av denne uken har vært at vi får prøve oss på å undervise en person på portugisisk hver dag. I begynnelsen var det veldig vanskelig fordi vi prøvde lage et slags manus. Men i går, på mandag, hadde vi den beste leksjonen noen gang. Da hadde vi bestemt oss for å gå inn nesten uten å ha skrevet noe som helst. Det eneste vi hadde gjort var å notere noen spørsmål på engelsk. Det som skjedde da var at samtalen fløt nesten naturlig. Vi skulle være der inne i 15 minutter, men vi satt og snakket i nesten en halvtime, på portugisisk, og vi hadde ikke snakket språket i en uke en gang!

Men nå begynner dessverre halvtimen min å nærme seg slutten, så jeg må runde av. Jeg har lagt ved noen bilder fra vår første tur til templet her i Provo, av rommet mitt, et gruppebilde av noen av eldstene her. Eldste Bascom er den som står ved siden av meg.

P.S. Hvis noen av dere har lyst til å sende meg en epost foretrekker jeg at dere bruker en nettside som heter DearElder.com. Hvis dere sender epost gjennom den kan jeg få håndfaste brev som jeg kan lese når som helst istedenfor en gang i uken.

Hilsen Eldste Totland

Velkommen til den nye bloggen min! For my english-speaking friends I'm sorry to say to say that this blog will be in norwegian. But if you're really interested in reading about my adventures, I added a translate option in the sidebar. It's probably not going to work 100%, but you'll get the big picture...hopefully.

Tilbake til norsken nå. Dette er altså min nye blogg. For dere som kjenner meg forholdsvis godt vet nok at for to år siden tok jeg det noe utradisjonelle valget å bli døpt inn i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Det er det beste valget jeg noen gang har gjort og jeg har fått så mye glede i livet mitt i etterkant av det. Jeg vil vise min takknemlighet til Gud for det han har gitt meg ved å innvitere og hjelpe andre mennesker i verden til å ta del i den samme gleden som jeg har fått. Derfor har jeg bestemt meg for å dra på misjon. Jeg gir altså to år av mitt liv til tjeneste for andre. Min hverdag i tiden framover vil innebære å oppsøke fremmede og undervise dem om tro på Jesus Kristus, men også gjøre mye annet tjenestearbeid i form av frivillig hjelp til folk som måtte trenge det. Jeg gleder meg utrolig mye! Jeg kommer til å sende ukentlige eposter hjem, forhåpentligvis. Og så blir de lagt ut av noen som står meg veldig nært. Det er litt strenge regler på hva vi kan bruke fritiden vår på, så jeg har ikke mulighet til å legge ut innleggen selv. Men det går nok bra uansett.

11. Juli fikk jeg brevet hvor det sto at jeg var kalt til Portugal. På den dagen var vi en liten gjeng som var samlet i kirka for å åpne brevet sammen. Det var kjempe spennende. Nervene var på høyspenn og jeg kunne så vidt holde meg nogenlunde rolig. På forhånd kunne de som var der prøve å gjette hvor jeg skulle, men til vår overaskelse var det ingen som hadde rett.

Portugal ble altså det endelige svaret. Som dere kan se er det en ganske glad gutt som sitter med kallet sitt i hånden.

Lang tid har gått siden 11. Juli og nå på mandag skal jeg altså forlate Norge og dra til USA for å få tilstrekkelig opplæring i språk og faget jeg skal undervise i. Jeg skal være 9 uker i Provo, Utah på MTC (Missionary Training Center). Jeg er veldig spent på det oppholdet, for jeg kommer til å lære kjempe mye på de 9 ukene. Det er så og si en internatskole og det er fult kjør hele tiden har jeg blitt fortalt.

Jeg merker at nervene begynner å komme nå, for det er en ganske stor oppgave jeg har tatt på mine skuldre og jeg vil ikke feile. Men jeg har tro og stoler på at jeg blir tatt godt vare på. Ønsk meg lykke til da! Vi får håpe jeg kommer tilbake like hel.

Hilsen Eldste Totland