Nå har vi endelig fått vår første ukentlige P-day (fridag). Så det betyr at jeg kan skrive epost hjem. Vi er så mange her at vi får bare en halvtime på PCen, så jeg får prøve å være effektiv. Den første uken her på MTC har vært utrolig intens. Jeg har slitt en del med å komme inn i rytmen her, men jeg begynner å få tak på det nå. Vi har undervisning i 10-12 timer dagen og resten av tiden blir brukt til å spise, selvstudium og en time gym hver dag. Opplegget her er så likt som mulig som det vil være ute i felten. Vi skal stå opp 06.30 og være i seng 10.30. Vi skal være sammen med en kompanjong hele tiden og vi skal jobbe hardt. Vi er 4 stykker som bor på samme rom og vi har bestemt oss for å jobbe hardt for å følge disse reglene til punkt og prikke og være så lydige som mulig, for vi vet at det kommer til å være det beste for oss. Vi har fått det innprentet i hodet at det er viktig med "exact obedience", da vil vi bli velsignet og få den hjelpen vi trenger.
Kompanjongen min er Elder Bascom og han er en veldig grei fyr fra her i Utah. Vi kommer veldig godt overrens og har forstått at det er en grunn for at vi er blitt kompanjonger. Jeg hjelper han å forstå portugisisk bedre, mens han hjelper meg å forbli motivert å jobbe hardt. Det er veldig lett å bli stresset, deprimert og frustrert her siden vi blir bare kastet ut i ting og det er hardt arbeid hele tiden. Mange sammenligner det med å drikke fra en brannslange, fordi vi får så mye informasjon på en gang og det er vanskelig å få med alt. Men jeg skal være her i 9 uker så jeg får nok med meg noe etterhvert. De fleste sier at den første uken er værst og det har jeg heldigvis kommet gjennom nå. Jeg hadde noen perioder hvor jeg var veldig stresset og slet med hjemlengsel, på det verste slet jeg med å komme på hvorfor jeg i det hele tatt er her. Jeg bestemte meg da for å skrive på en lapp en beskjed til meg selv som jeg kan lese når jeg har det vanskelig. Jeg vet at jeg er her for å dele med andre den fantastiske gleden jeg har fått fra evangeliet, og det blir ikke mindre sant bare fordi jeg har en dårlig dag. Jeg er veldig takknemlig for kompanjongen min og grenspresidenten min som hjalp meg å komme gjennom den vanskelig tiden. Nå føler jeg meg mye mer avslappet her.
Vi har lært mye om oss selv, mens vi er her og hva vi som misjonærer må gjøre for å komme nærmere Gud. Jeg vil dele et skriftsted fra Mormons Bok, som jeg satt veldig pris på da jeg fant det. I Alma 13:28 står det: "Men at dere vil ydmyke dere for Herren og påkalle hans hellige navn og alltid våke og be, så dere ikke blir fristet mer enn dere kan tåle og således være ledet av Den Hellige Ånd, bli ydmyke, saktmodige, medgjørlige, tålmodige, fulle av kjærlighet og all langmodighet. Dette skriftstedet hjalp meg veldig gjennom den vanskelige tiden.
Det mest utfordrende, men også mest givende i løpet av denne uken har vært at vi får prøve oss på å undervise en person på portugisisk hver dag. I begynnelsen var det veldig vanskelig fordi vi prøvde lage et slags manus. Men i går, på mandag, hadde vi den beste leksjonen noen gang. Da hadde vi bestemt oss for å gå inn nesten uten å ha skrevet noe som helst. Det eneste vi hadde gjort var å notere noen spørsmål på engelsk. Det som skjedde da var at samtalen fløt nesten naturlig. Vi skulle være der inne i 15 minutter, men vi satt og snakket i nesten en halvtime, på portugisisk, og vi hadde ikke snakket språket i en uke en gang!
Men nå begynner dessverre halvtimen min å nærme seg slutten, så jeg må runde av. Jeg har lagt ved noen bilder fra vår første tur til templet her i Provo, av rommet mitt, et gruppebilde av noen av eldstene her. Eldste Bascom er den som står ved siden av meg.
P.S. Hvis noen av dere har lyst til å sende meg en epost foretrekker jeg at dere bruker en nettside som heter DearElder.com. Hvis dere sender epost gjennom den kan jeg få håndfaste brev som jeg kan lese når som helst istedenfor en gang i uken.
Hilsen Eldste Totland
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar