Det er godt å ha Ånden med seg

Denne uken har vi hatt en del virkelig gode opplevelser. Vi ble ledet til å finne en jente som er her i Coimbra og studerer. Vi traff henne i døren og hun sa at vi kom på nøyaktig rett tidspunkt fordi hun trengte virkelig å høre Guds ord. Da vi begynte å nevne litt av budskapet vårt begynte hun å ta til tårer. Vi kom tilbake neste dag og jeg kan si at vi hadde den sterkeste leksjonen jeg noen gang har hatt. Følelsene som rant gjennom kroppen var ubeskrivelige. Vi begynte å snakke normalt med å snakke om hvordan Gud er vår himmelske fader, hvordan han ønsker å velsigne alle barna sine, viktigheten av profeter og myndighet fra Gud, Jesu Kristi virke på jorden og til slutt hvordan Jesu Kristi Kirke ble gjenopprettet gjennom profeten Joseph Smith. Alt så ut til å være en helt normal leksjon, men da vi begynte å snakke om Jospeh Smith-historien og hvordan Gud og Jesus viste seg for han tok leksjonen en helt annen tone. Denne jenta så meg rett inn i øynene og tårer rant ned kinnet hennes mens hun sa at hun trodde på det vi sa. Vi kunne virkelig kjenne Guds nærvær og jeg kan si at jeg har sjeldent følt noe liknende. Hvis jeg hadde tro før, kan jeg nå si med enda mer sikkerhet at Gud finnes og at han elsker alle oss, fordi jeg har virkelig følt hans nærvær og kjærlighet mens jeg bærte mitt vitnesbyrd om sannheten til en av Han kjære barn. Det var virkelig en fantastisk følelse!

Denne uka har vært full av slike opplevelser. Vi har snakket med en god del nye personer og så og si hver gang vi har undervist har jeg følt Ånden og Guds nærvær kjempe sterkt! Jeg er virkelig glad for denne muligheten til å være misjonær for Guds sanne kirke og føle disse tingene hver dag. Jeg skjønner at jeg kanskje tok litt av akkurat nå og at det er mange av dere som kanskje ikke har en anelse om hva jeg snakker om. Men denne uken har jeg virkelig følt disse tingene så sterkt at jeg ikke klarer å legge lokk på følelsene mine. 

Det er andre småting som har skjedd denne uka, men det blekner i sammenligning av det jeg har følt diss siste dagen. Dette er dette budskapet jeg vil bringe dere denne uken: Gud eksisterer og elsker oss. Jeg vet det!

Hilsen Eldste Totland

Wow

For to uker siden sa jeg at den uken var fullstendig sinnsyk. Men jeg kan si nå at jeg hadde ingen anelse om hva som var i vente. Først vil jeg bare si beklager for at jeg ikke skrev noe forrige uke. Grunnen er at jeg var veldig, veldig opptatt med ting jeg skal forklare snart.

For det første mistet jeg på søndag Eldste Semedo. Det viste seg at det var meningen at han bare skulle være sammen med meg en uke. Så på søndag fikk vi beskjed om at vi måtte dra til Lisboa, fordi jeg skulle motta min nye kollega, Eldste Andrade. Jeg skal faktisk trene han. Men heldigvis har han allerede jobbet en del i Kapp Verde, så han kom ferdig opplært. Det gjør jobben min mye enklere hvertfall. Men vi var altså i Lisboa til torsdag fordi alle de nye misjonærene og kollegaene deres skulle ha et spesielt informasjonsmøte. Derfor har jeg ikke hatt så veldig mye tid i Coimbra denne uken. Men jeg var veldig glad for muligheten jeg hadde til å dra til Lisboa, fordi det jeg var i stand til å treffe mange folk jeg kjenner. Spesielt Eldste Dos Santos, Dalton og Owens som jeg har tjent med. Det var en veldig rar dag for meg, for de tre og mange andre jeg kjenner dro hjem denne tirsdagen. Jeg begynner å føle meg veldig gammel på misjonen nå fordi nesten alle kollegaene mine er hjemme. Wow...

Men grunnen til at jeg var veldig opptatt denne uken var at den tiden tilbragte i Lisboa brukte jeg til å hjelpe til å misjonskontoret, og på grunn av transfers har de veldig mye å gjøre. Jeg hjalp til med å transportere og hente misjonærer på togstasjonene og flyplassen og mange andre diverse kontorting. Men alt i alt var det gøy fordi jeg følte at jeg var til nytte. 

Men jeg fikk heldigvis noen veldig gode nyheter denne uken. Det var at vi ikke skal være alene i huset vårt likevel. Vi skal ha to misjonærer til i meningheten. En av dem er faktisk Eldste O´Malley som kom inn samme tid som mge. Det er ganske kult. Vi kommer til å ha det ganske gøy oss fire. Jeg gleder meg. Vi har allerede begynt dette transferet på en god fot. For i dag dro hele distriktet mitt (som nå også inkluderer misjonærene fra den andre menigheten her i Coimbra) til noen gmale ruiner utenfor Coimbra. Disse ruinene er faktisk datert helt tilbake til det første århundre. Noe som jeg synes er ganske kult hvertfall. Vi koser oss her i Portugal skjønner dere.

Jeg legger nå ved noen bilder sånn at dere kan se hva jeg har holdt på med i det siste.

Hilsen Eldste Totland

Her er jeg med min nye kollega, Eldste Andrade. Og resten av bildene er fra en fotutur Eldste Semedo og jeg gjorde i Coimbra, og fra P-day eventyret vårt i dag.

Stoore overraskelser

Hei igjen!

Jeg gikk hele denne uken og tenkte at på mandag har jeg ingenting å skrive om. Denne uken skjedde det ikke mye, annet enn vi nesten regnet bort noen ganger. Men det var før helgen kom. Denne helgen ble vi offer for noen virkelige store overraskelser. På lørdag kom vi hjem og ante fred og ingen fare, men på kvelden rett før sengetid ringte President Fluckiger meg og sa at Eldste Dos Santos måtte pakke koffertene sine og dra til et annet område. Det var et ganske stort sjokk, spesielt fordi han bare har en uke igjen av misjonen sin. Som om ikke det var nok, ble overraskelsen enda større. Rett etter at vi var ferdige med å nyte en veldig god sesjon av generalkonferansen og var i veldig godt humør ringte telefonen på nytt. Nok en gang var det President Fluckiger, men denne gangen var nyhetene enda mer sjokkende. Han sa at Eldste Cardosa måtte dra hjem og at Eldste Dunford også skal flytte på seg. Med andre ord vi hadde tre av det som kalles "emergency transfers" en uke før vanlige transfers skjer. Vi var fullstendig i sjokk og jeg tror aldri jeg har opplevd en slik berg-og-dalbane av følelser som denne helgen. Derfor var det vanskelig å nyte generalkonferansen ordentlig, men jeg fikk med meg noen sesjoner og de var veldig gode forresten. Jeg lærte mange gode ting. Men det var altså ufattelig trist å få nyheten om at Eldste Cardosa, som nettopp har begynt misjonen sin, skal dra hjem. Og at to av mine gode venner ikke får være her i Coimbra for å avslutte misjonene sine. Wow, jeg var, og fortsatt er, litt ute av meg. Så da jeg sendte dem av gårde på toget var det bare meg igjen her i Coimbra og jeg er ansvarlig for to områder nå. Så det er en stor byrde på mine skuldre. Men som jeg lærte i denne helgens generalkonferanse: At det er gjennom byrdene på våre skuldre at vi vokser og blir sterkere. Så jeg ser fram til å møte denne utfordringen jeg nå har foran meg. Heldigvis har jeg fått en ny kollega som er veldig kul. Han heter Eldste Semedo og er fra Kapp Verde. Jeg tror han er akkurat den kompanjongen jeg trenger nå, ydmyk, vennlig og hardtarbeidende. Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med han. 

Heldigvis fikk vi tatt et lite avskjedsbilde før jeg slapp gjengen av på togstasjonen:

Hilsen Eldste Totland