Hoven finger

Hei der hjemme!

 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive for denne uken har vært litt så som så. Det har sikkert noe å gjøre med at jeg er veldig sliten og ikke har mye lyst til å arbeide. For hvis det er noe jeg har lært så langt på misjonen er at den eneste måten å være glad på en misjon er å jobbe. Så det er nok det som har manglet litt for min del, gleden over arbeid. Når jeg ikke jobber hardt blir jeg enda slitnere tro det eller ei, for da ender vi som regel opp med å bare vandre rundt i flere timer. Det er aldri gøy, så jeg har mye jeg må forbredre meg på!

 

Det mest spennende som skjedde denne uken var vel at jeg ble bitt av en veps. Det gjorde sinnsykt vondt. Jeg sto bare å lente meg på noe da jeg så noe gult og svart lande på fingeren min. Men en gang jeg så det følte jeg et elektrisk sjokk opp gjennom fingeren og handa. Det var ganske ekkelt. Så jeg begynte å hoppe rundt og vifte med fingeren. Jeg regner med at det må ha sett ganske komisk ut. Etterhvert begynte fingeren å hovne opp en god del også. Det så ut sompekefingeren min hadde fått seg en panne. Jeg klarte så vidt å bøye fingeren fordi jeg ble stukkket rett på fingerleddet. Dere kan se for dere selv og gjette hvilken finger som ble stukket.

 

 

Bortsett fra det hadde vi noen gode leksjoner denne uken. Vi underviste Edgar og Fatima igjen (familien som jeg nevnte i forrige brev) Til nå har vi undervist alt de trenger å vite og de har tatt i mot alt med åpne armer. De sa at det vi underviser virkelig treffer dem rett i hjertet og at de allerede vet at det er sant. Det er fantastisk å høre. Etter besøket vårt på tirsdag ville de til og med at vi skulle bli litt ekstra for å spise en liten matbit. Det sa vi ikke nei til. På onsdag hadde vi også en familiens hjemmaften med dem og biskopens familie. Det gikk kjempebra og de kom alle godt overens. Det var veldig gøy å se våre undersøkere bli integrert i menigheten og jeg håper virkelig at det kan fortsette slik.

 

Jeg fikk forresten en pakke fra mamma og pappa i løpet av uka. Og en av gjenstandene den inneholdt var en brunost. Det var lenge siden det. Jeg lot de andre få smake litt og de synes det var kjempegodt. Så fordi vi ikke hadde mer brød igjen i morges spiste vi mariekjeks med brunost. Det var faktisk kjempegodt. Mariekjeksen komplimenterte brunost perfekt, så vi har fra nå av kalt den retten en "high-five in the mouth". Gode saker.

 

Det tror jeg var alt for denne gang. Som en liten bonus legger jeg ved noen bilder fra forrige P-day i Sintra.

 

Solbrent som bare det

Hei på dere!

 

Aller først vil jeg vise dere hva som skjer når man går med skjorte og slips hver dag i løpet av sommeren. Resultat: Verdens beste nakkeskille!

 

 

Dette har vært en veldig god uke for oss. Vi har virkelig sett en del velsignelser denne uken. Vi har funnet en del kule folk som virkelig er forberedt på å motta budskapet vårt. Etter en del måneder med motgang var dette virkelig et etterlengtet mirakel. For eksempel, gjennom en helt vanlig kontakt på gata fant vi en familie som jeg tror er den beste familien jeg noen gang har sett, Edgar og Fatima. Da vi snakket med dem for første gang virket de veldig glade for å se oss. De aksepterte alt vi hadde å si og alt vi inviterte dem til å gjøre. Så de kom i kirka på søndag, noe som var veldig gøy å se, og de skal bli døpt om et par uker. De gled rett inn i menigheten og alle tok godt i mot dem. Datteren deres lekte godt med de andre barna der. Denne familien var virkelig en gave fra Gud. Jeg er veldig glad i dem allerede og veldig spent på deres vegne. Neste gang vi skal møte dem sa til og med Fatima at hun ville lage oss middag eller noe. De er fantastiske mennesker, med en sterk tro.

 

I dag dro vi til Sintra igjen. Men denne gangen tok vi turen til toppen. Vi dro til en plass som heter Palácio de Pena. Det er et stort palass på toppen av haugen. Palasset har i tillegg en stor park med masse store stener og kule utsiktspunkter. Så det var mange plasser for oss å leke oss. Vi løp og klatret rundt omkring der i et par timer før vi vandret litt inn i selve palasset. Det var ganske kult.

 

Jeg er blitt veldig glad i dette området, og det har mange grunner. For det første er det veldig mange flotte og vennlige folk her, misjonærene jeg jobber med er fantastiske (det er aldri en kjedelig natt i leiligheten vår) og ikke minst det er masse kult å se og gjøre her som for eksempel Sintra.

 

Men nå begynner det å bli knapt med tid for meg til å skrive mer, så jeg avslutter med noen bilder fra fridagen vår.

 

Eldste Cluff

Hei på dere!

 

Først av alt skal jeg legge ved et bilde av meg og min nye kompanjong, Eldste Cluff, som jeg lovet. Han er veldig kul, vi kommer veldig godt overrens.

 

 

Men ja, som sagt. Eldste Cluff er veldig kul. Han er fortsatt veldig ny på misjonen og snakker ikke portugisisk altfor godt. Så det betyr mer ansvar for meg. Men han har en veldig god holdning til alt og er alltid positiv, så det kommer godt med når vi har en vanskelig dag. Han har allerede løftet meg opp mange ganger. For eksempel han har ingangsatt en del kontakter med fremmede som viser seg å være veldig interesserte i budskapet vårt. Han har tydeligvis en god nese for sånt.

 

Men det er en interessant utfordring å være den mest erfarne i kompanjongskapet. Det betyr jeg må snakke mer, planlegge mer og ta flere telefonsamtaler. Og siden jeg er den som kjenner området best, er det jeg som må lede ann når vi er ute å vandrer. Ikke at det var et sjokk for meg og at jeg mistrives med det, det er bare litt annerledes og krever sin tilvenningstid.

 

Jeg har kanskje nevnt dette tidligere, men dette området er ganske interessant med tanke på at det er så og si bare blokker her. Selv på kanten av området, 

der selve byen stopper, er det høyhus. Det er ganske morsomt å se kontrasten mellom store sementbygninger og åpne grøntområder.

 

 

Jeg tror ikke det er så mye mer jeg har på hjertet annet enn et jeg håper at Eldste Cluff og jeg kan være i stand til å ha et godt transfer sammen. Det tror jeg virkelig. Å ja, en ting til, det var et bryllup i menigheten på lørdag. Det var ganske gøy. Det gav oss muligheten til å gjemme oss fra varmen i noen timer og spise kake. :)

 

Det var alt for denne gang

 

Hilsen Eldste Totland

Transfer er alltid interessant

Hei igjen!

 

Som dere kanskje skjønner fra overskriften har det vært transfers igjen. På søndagskveld fikk vi vite at jeg skal fortsette her i Mem Martins og at Eldste Owens ?skulle flytte til et annet område som heter Covilhã. Det er litt trist fordi vi kom godt overens og har hatt det gøy sammen. Men vi ble ikke særlig overrasket for vi ventet at hvertfall en av oss skulle bort. Men det er trist likevel. Jeg kommer til å savne den lille lekeapen han alltid hadde med seg (den hjalp mye da vi hadde barn i rommet)

 

 

Vi begynte akkurat å få litt fart på arbeidet, så det er litt trist at vi ikke kan fortsette sammen på det vi startet. Vi har forresten undervist for en stund denne fantastiske familien hvor bare svigermoren til undersøkeren vår er medlem. Vi elsker dem og jeg tror de liker oss også. Yolanda (medlemmet) sa til oss at av de mange misjonærene som har vært innom her er vi noen av de første som har vært i stand til å få Sevara (svigerdatteren) til å åpne seg og virkelig begynne like kirka. Jeg vet ikke hva som har skjedd, deter hvertfall ikke noe vi har gjort forskjellig, men vi kan virkelig se en forskjell i Sevara og resten av familien etter at vi begynte å snakke med dem. Det er kjempegøy å se sånne ting. Hvis alt går etter planen skal Sevara og datteren hennes bli døpt i september. Håpet vårt er at hvis hun blir døpt kan João (mannen til Yolanda) og Nelson (ikke med på bildet, men mannen til Sevara og sønnen til Yolanda) følge etter. Jeg er virkelig blitt glad i denne familien.

 

 

Ja, nå er jeg altså inne i mitt sjette transfer. Det er sinnsykt hvordan tiden flyr. For første gang er jeg seniorkompanjong. Det vil si at jeg er den misjonæren som har mer tid på misjonen. For jeg har nå motatt min nye kollega, Eldste Cluff fra Arizona. Han virker veldig kul, og jeg tror vi kan komme godt overens. Den eneste utfordringen er at han bare har noen måneder på misjonen. iiiiiiik, det betyr mer ansvar for meg. Jeg har dessverre ikke noen bilder av Eldste Cluff og meg enda, men det kommer neste uke (håper jeg). Han har forresten en kjæreste som er på misjon i Sverige, og stavspresidenten hans er den norske misjonspresidenten, President Evans. Det er ganske kult, så vi kommer nok til å ha en del å snakke om.

 

Vel det var alt jeg kom på å skrive om for denne gang. Hvis noen lurer, så har jeg det ganske bra og trives her med det jeg gjør.

 

Ha det bra alle sammen, vi snakkes til neste uka.

 

Hilsen Eldste Totland