Nytt område

Heisan

 

Nå har jeg omsider kommet til mitt nye område, her i Barreiro. Jeg må si at det var ikke lett. Misjonærene på kontoret hadde vanskelig å gi slipp på meg. De trengte masse hjelp i løpet av transfers med kjøring og planlegging og sånt, så de var veldig glade for at jeg ble der til torsdag. Jeg dro faktisk hit så tidlig som tirsdag fordi jeg måtte lede et distriktsmøte, men siden jeg enda ikke var verdig med å pakke og hadde ting jeg måtte avslutte i kontoret, fikk jeg lov til å dra tilbake. Jeg hadde ikke planlagt å overnatte i Benfica, men det var så mye som måtte gjøres at da klokka var 10, 11 på natta hadde jeg enda ikke pakket ferdig. Heldigvis har jeg vært i stand til å kvitte meg med en del ting de siste månedene, så jeg klarte å slenge alt i koffertene uten å måtte pakke fint, så det gikk ganske fort da jeg endelig klarte å få pakket litt.

 

Nå har jeg altså fått slått meg ned i Barreiro og jeg er veldig spent på å avslutte misjonen min her. Jeg har vært her i bare en uke og vi har allerede markert 7 personer til dåp. Det jeg er mest stolt av er en fantastisk familie som har lyst til å bli gift og døpt neste lørdag. De er virkelig flotte folk og jeg krysser fingrene mine for at ønskene deres kan bli oppfylt. Jeg liker også medlemmene her allerede. Jeg holdt en tale på søndag og jeg fikk mange gode komplimenter etterpå. Jeg snakket litt om hvor lykkelig man blir av å leve Guds bud og av å dele denne gleden med andre. Jeg har lært mange ting i løpet av misjonen min og en av dem er hvordan være virkelig glad. Det er utrolig enkelt. Det er bare å leve i følge Guds vilje for da trenger man ikke å bekymre seg for noe. Jeg sier dette på grunn av egen erfaring for jeg er mange ganger gladere enn jeg var for få år siden og alt er takket være Gud.

 

Mine nye kollegaer er nå Eldste Moore fra England og Eldste Ormond fra USA. De er veldig gode gutter og vi er gode venner allerede. Grunnen til at vi er i en trio er at Eldste Moore skal dra hjem om en uke. Han avslutter litt tidlig fordi han må rekke skolen. Så det er litt trist å miste ham allerede fordi han er en veldig god misjonær. Men vi skal gjøre en veldig god innsats på innspurten av hans og min misjonen. Jeg gleder meg til å jobbe mer her i Barreiro.

 

Ha en flott uke.

 

Hilsen Eldste Totland

Transfer overraskelse

God dagen!

Dette innlegget blir nok litt i korte laget. Jeg skriver mest for å si at jeg vet nå hva som kommer til å skje med transfers. Det ble en ganske stor overraskelse for min del, men jeg skal altså forlate kontoret denne uken og flytte meg til Barreiro. Jeg skal mest sannsynlig avslutte misjonen min der for jeg har mindre enn tre måneder igjen. Wow... Jeg hadde trodd at jeg skulle være her i kontoret litt til hvertfall, fordi jeg trives godt med det jeg gjør og har lært mye, i tillegg holder jeg på med en del prosjekter som jeg hadde likt å fullført. Men min vilje er ikke alltids Guds vilje. Men jeg satt pris på å høre at President Fluckiger var veldig fornøyd med innsatsen min og alt jeg har gjort i kontoret. Han sa at jeg har store ting å utføre i løpet av resten av misjonen min. Jeg håper virkelig det er sant :) Men som sagt jeg kommer til å savne kontoret og kollegaen min, Eldste Sartorelli. Vi begynte virkelig å få denne misjonen i til funke bra, men nå må de klare seg uten meg. Men det blir sikkert ikke veldig vanskelig.

Dette er forresten hva disse månedene i kontoret har gått i :) 

Ha det bra!

Hilsen Eldste Totland

En hjelpende hånd

Hei på dere!

I dag har jeg faktisk noe veldig interessant å skrive om, for denne uken var en uke utenom det vanlige. Vi har ikke hatt mye tid til å gjøre vanlig misjonærarbeid med å undervise folk, men jeg kan med hånden på hjertet si at vi har hjulpet mange folk denne uken likevel. I løpet av forrige uke fikk vi noen interessante eposter i vår innboks. Kirkens reisekontor spurte oss om vi kunne leie 29 hotellrom fordi det var en gruppe med misjonærer som skulle mellomlande i Lisboa. Greit, tenkte vi. det kan vi gjøre. Men de fortalte oss ikke hvorfor og plutselig sa de at det ikke var nødvendig likevel, men neste dag sa de at fortsatt trengte rom. Så vi ble veldig forvirret. På mandag og tirsdag fikk vi gradvis mer informasjon, og det visste seg at det er en Ebola-epidemi i Sierra Leona og Kirken holder på å evakuere alle misjonærene derfra. Vi ble fortalt at de klarte å chartre et fly for 57 misjonærer sånn at de kunne forlate landet. I mellomtiden måtte vi ordne med et sted for dem å overnatte, så vi bestilte 26 hotellrom og bestilte mat til alle sammen. Da vi kom til flyplassen tirsdagskvelden ble vi møtt av en gjeng slitne og svette, men glade misjonærer. Jeg ble veldig imponert over holdningen deres. Mange av dem hadde bare to timer på å pakke sakene sine og komme seg til Freetown som er hovedstaden der, og deretter måtte de sove på gulvet på et hotell i tre dager. Derfor forstår jeg at de var slitne. I 10-11 tiden begynte vi taxi-tjenesten vår med å få disse ungdommene til hotellet. De var veldig morsomt å høre hvor imponert de var over alt vi har her i Portugal, slikt som trafikklys, asfalt og brannhydranter. Jeg regner med at de ikke har hatt verdens mest lette misjon der nede i Vest-Afrika. 

Etter en god stund fikk vi omsider alle til hotellet og sjekket inn på hotellet. Da var klokka rundt ett på natten, og klokka tre var vi nødt til å kjøre den første gruppen tilbake til flyplassen fordi de skulle bli omplassert andre steder i verden. Det ble null søvn for meg og Eldste Collier denne natten. Da vi forlot hotellet halv to på natten dro vi først til McDonalds for å lade batteriene og deretter dro vi tilbake til kontoret for å organisere alle reisplanene til disse 57 misjonærene og planlegge når vi skulle plukke dem opp fra hotellet. Da vi var ferdige med det, var det på tide å hente den første gruppen, kjøre dem til hotellet og sjekke dem inn. Av en eller annen grunn hadde vi en del problemer, så da alle var sjekket inn var det på tide å hente den neste gruppen klokka 5. Så vi kjørte tilbake, hentet dem og hjalp dem gjennom flyplassen. Denne gruppen gikk heldigvis mye lettere, selv om det var rundt 27 personer. Neste og siste gruppe var klokka 7. Da vi fikk dem til flyplassen var ikke problemene helt over. En av misjonærene hadde mistet flyet sitt og vi måtte booke et nytt og en annen mistet håndbaggasjen sin, så vi måtte finne den før flyet gikk. Heldigvis gikk alt bra til slutt og det var en veldig spennende opplevelse. Jeg er veldig takknemlig i å ha hatt en liten rolle i å hjelpe diss traumatiserte misjonærene. Når man ser det i rett perspektiv er en søvnløs natt et veldig lite offer å gi. Vi kom hjem igjen rundt 12 på formiddagen, da var det rett i seng og vi sov til rundt 6 tror jeg. Vi hørte ikke en gang at de andre i huset vårt kom opp for å spise lunsj. 

På grunn av alt som har skjedd i det sist (tro meg, dette er ikke det eneste som har tatt fra oss kjær søvn) har denne uken vært veldig bisarr. Jeg har vanskelig å tro at det allerede er fredag, men slik går no dagan. Jeg har sagt dette mange ganger før, men jeg trives veldig med det jeg gjør selv om det er veldig slitsomt. Det kommer til å bli vanskelig å dra hjem om noen måneder.

Hilsen Eldste Totland 

"trunky-call"

Hei igjen!

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om denne uken. For noen dager siden fikk jeg det som av oss misjonærer kalles et "trunky-call". Det er når noen fra kontoret ringer deg for å planlegge hjemturen din på slutten av misjonen. Jeg har heldivis fortsatt noen måneder igjen, men tiden har flydd fra meg lenge, spesielt nå som jeg vet at de holder på å planlegge hjemreisen min begynner jeg å tenke veldig mye på at jeg snart skal reise hjem. Det er veldig distraherende, for jeg er langt fra klar til å forlate Portugal! Jeg har fortsatt masse å utrette her, dette er på en måte blitt livet mitt. Jeg har ingen anelse hva som venter meg der hjemme... Men den 11. November er jeg vel nødt til å finne ut av det for det er da jeg skal fly hjem har de bestemt. Jeg skal først fly til Stavanger for å hilse på kjentfolk før jeg drar hjem til Mamma og Pappa. Det er som sagt med veldig blandende følelser at jeg innser at tiden min begynner å løpe ut.

Men jeg kan si at det var ganske morsomt da jeg fikk denne telefonsamtalen siden jeg allerede jobber her på kontoret. Men trunky-calls er en tradisjon hvor det ikke kan gjøres unntak, derfor ble jeg fortalt å gå ned i kjelleren sånn at Eldste Collier, en av de andre sekretærene, kunne ringe meg. Det var også morsomt å overhøre alle vennene mine som jeg kom inn med få de samme telefonsamtalene.

Noe annet gøy som har skjedd denne uken er at jeg holder på å lære Eldste Collier norsk. Han virker veldig interessert i å lære det, derfor leser vi sammen i Mormons Bok på norsk hver kveld. Han forstår det faktisk veldig godt og begynner å få en god uttale. Det er også morsomt for meg å få prøve meg 

Vi har også vært ganske effektive med kontorjobbingen i det siste og har derfor vært i stand til å forlate kontoret de fleste kveldene for å gå å  undervise folk. Det føles godt og er veldig nødvendig for oss etter mange timer uten å snakke med folk om Gud, for det er jo det vi er kalt hit for å gjøre. Denne uken holder vi på å undervise en dame som heter Elsa, som virkelig trenger hjelp fra Gud. Da vi snakket med henne om Frelsesplanen lyste hun opp og etter leksjonen sa hun, uten at vi trengte å spørre, at hun ville bli døpt. Neste søndag kom hun til kirka selv om hun på forhånd sa at hun ikke hadde penger til å ta bussen, men hun fant en vei likevel. Hun likte det veldig godt og var fortsatt fast bestemt på at hun vil bli døpt. Det gjorde oss veldig glad fordi vi vet at det vil hjelpe henne og familien hennes enormt. Som jeg sa, trenger hun virkelig hjelp fordi mange i familien hennes, spesielt faren hennes er veldig syke og/eller deprimerte. Det er veldig vanskelig for henne og det hjelper ikke at den økonomiske situasjonen hennes ikke er den beste. På grunn av at hun er veldig opptatt med å ta vare på faren sin og er veldig sliten og stresset har det vært veldig vanskelig for oss å treffe henne denne uken. Derfor har jeg lyst til å spørre dere som tror på slikt å be spesielt for Elsa at alt kan gå bra med henne og familien hennes. Hvis dere gjør det vil jeg bli veldig takknemlig. På forhånd, tusen takk.

På en helt annen tråd...I dag dro vi til forresten til en "ekte" amerikansk diner fra femtitallet. Det var veldig morsomt, spesielt for amerikanerne, å spise store, gode hamburgere med en fantastisk milkshake på siden...mmmm.. Det var helt klart en verdig lunsj.

Hjertlig hilsen

Eldste Totland