En hjelpende hånd

Hei på dere!

I dag har jeg faktisk noe veldig interessant å skrive om, for denne uken var en uke utenom det vanlige. Vi har ikke hatt mye tid til å gjøre vanlig misjonærarbeid med å undervise folk, men jeg kan med hånden på hjertet si at vi har hjulpet mange folk denne uken likevel. I løpet av forrige uke fikk vi noen interessante eposter i vår innboks. Kirkens reisekontor spurte oss om vi kunne leie 29 hotellrom fordi det var en gruppe med misjonærer som skulle mellomlande i Lisboa. Greit, tenkte vi. det kan vi gjøre. Men de fortalte oss ikke hvorfor og plutselig sa de at det ikke var nødvendig likevel, men neste dag sa de at fortsatt trengte rom. Så vi ble veldig forvirret. På mandag og tirsdag fikk vi gradvis mer informasjon, og det visste seg at det er en Ebola-epidemi i Sierra Leona og Kirken holder på å evakuere alle misjonærene derfra. Vi ble fortalt at de klarte å chartre et fly for 57 misjonærer sånn at de kunne forlate landet. I mellomtiden måtte vi ordne med et sted for dem å overnatte, så vi bestilte 26 hotellrom og bestilte mat til alle sammen. Da vi kom til flyplassen tirsdagskvelden ble vi møtt av en gjeng slitne og svette, men glade misjonærer. Jeg ble veldig imponert over holdningen deres. Mange av dem hadde bare to timer på å pakke sakene sine og komme seg til Freetown som er hovedstaden der, og deretter måtte de sove på gulvet på et hotell i tre dager. Derfor forstår jeg at de var slitne. I 10-11 tiden begynte vi taxi-tjenesten vår med å få disse ungdommene til hotellet. De var veldig morsomt å høre hvor imponert de var over alt vi har her i Portugal, slikt som trafikklys, asfalt og brannhydranter. Jeg regner med at de ikke har hatt verdens mest lette misjon der nede i Vest-Afrika. 

Etter en god stund fikk vi omsider alle til hotellet og sjekket inn på hotellet. Da var klokka rundt ett på natten, og klokka tre var vi nødt til å kjøre den første gruppen tilbake til flyplassen fordi de skulle bli omplassert andre steder i verden. Det ble null søvn for meg og Eldste Collier denne natten. Da vi forlot hotellet halv to på natten dro vi først til McDonalds for å lade batteriene og deretter dro vi tilbake til kontoret for å organisere alle reisplanene til disse 57 misjonærene og planlegge når vi skulle plukke dem opp fra hotellet. Da vi var ferdige med det, var det på tide å hente den første gruppen, kjøre dem til hotellet og sjekke dem inn. Av en eller annen grunn hadde vi en del problemer, så da alle var sjekket inn var det på tide å hente den neste gruppen klokka 5. Så vi kjørte tilbake, hentet dem og hjalp dem gjennom flyplassen. Denne gruppen gikk heldigvis mye lettere, selv om det var rundt 27 personer. Neste og siste gruppe var klokka 7. Da vi fikk dem til flyplassen var ikke problemene helt over. En av misjonærene hadde mistet flyet sitt og vi måtte booke et nytt og en annen mistet håndbaggasjen sin, så vi måtte finne den før flyet gikk. Heldigvis gikk alt bra til slutt og det var en veldig spennende opplevelse. Jeg er veldig takknemlig i å ha hatt en liten rolle i å hjelpe diss traumatiserte misjonærene. Når man ser det i rett perspektiv er en søvnløs natt et veldig lite offer å gi. Vi kom hjem igjen rundt 12 på formiddagen, da var det rett i seng og vi sov til rundt 6 tror jeg. Vi hørte ikke en gang at de andre i huset vårt kom opp for å spise lunsj. 

På grunn av alt som har skjedd i det sist (tro meg, dette er ikke det eneste som har tatt fra oss kjær søvn) har denne uken vært veldig bisarr. Jeg har vanskelig å tro at det allerede er fredag, men slik går no dagan. Jeg har sagt dette mange ganger før, men jeg trives veldig med det jeg gjør selv om det er veldig slitsomt. Det kommer til å bli vanskelig å dra hjem om noen måneder.

Hilsen Eldste Totland