Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om denne uken. For noen dager siden fikk jeg det som av oss misjonærer kalles et "trunky-call". Det er når noen fra kontoret ringer deg for å planlegge hjemturen din på slutten av misjonen. Jeg har heldivis fortsatt noen måneder igjen, men tiden har flydd fra meg lenge, spesielt nå som jeg vet at de holder på å planlegge hjemreisen min begynner jeg å tenke veldig mye på at jeg snart skal reise hjem. Det er veldig distraherende, for jeg er langt fra klar til å forlate Portugal! Jeg har fortsatt masse å utrette her, dette er på en måte blitt livet mitt. Jeg har ingen anelse hva som venter meg der hjemme... Men den 11. November er jeg vel nødt til å finne ut av det for det er da jeg skal fly hjem har de bestemt. Jeg skal først fly til Stavanger for å hilse på kjentfolk før jeg drar hjem til Mamma og Pappa. Det er som sagt med veldig blandende følelser at jeg innser at tiden min begynner å løpe ut.
Men jeg kan si at det var ganske morsomt da jeg fikk denne telefonsamtalen siden jeg allerede jobber her på kontoret. Men trunky-calls er en tradisjon hvor det ikke kan gjøres unntak, derfor ble jeg fortalt å gå ned i kjelleren sånn at Eldste Collier, en av de andre sekretærene, kunne ringe meg. Det var også morsomt å overhøre alle vennene mine som jeg kom inn med få de samme telefonsamtalene.
Noe annet gøy som har skjedd denne uken er at jeg holder på å lære Eldste Collier norsk. Han virker veldig interessert i å lære det, derfor leser vi sammen i Mormons Bok på norsk hver kveld. Han forstår det faktisk veldig godt og begynner å få en god uttale. Det er også morsomt for meg å få prøve meg
Vi har også vært ganske effektive med kontorjobbingen i det siste og har derfor vært i stand til å forlate kontoret de fleste kveldene for å gå å undervise folk. Det føles godt og er veldig nødvendig for oss etter mange timer uten å snakke med folk om Gud, for det er jo det vi er kalt hit for å gjøre. Denne uken holder vi på å undervise en dame som heter Elsa, som virkelig trenger hjelp fra Gud. Da vi snakket med henne om Frelsesplanen lyste hun opp og etter leksjonen sa hun, uten at vi trengte å spørre, at hun ville bli døpt. Neste søndag kom hun til kirka selv om hun på forhånd sa at hun ikke hadde penger til å ta bussen, men hun fant en vei likevel. Hun likte det veldig godt og var fortsatt fast bestemt på at hun vil bli døpt. Det gjorde oss veldig glad fordi vi vet at det vil hjelpe henne og familien hennes enormt. Som jeg sa, trenger hun virkelig hjelp fordi mange i familien hennes, spesielt faren hennes er veldig syke og/eller deprimerte. Det er veldig vanskelig for henne og det hjelper ikke at den økonomiske situasjonen hennes ikke er den beste. På grunn av at hun er veldig opptatt med å ta vare på faren sin og er veldig sliten og stresset har det vært veldig vanskelig for oss å treffe henne denne uken. Derfor har jeg lyst til å spørre dere som tror på slikt å be spesielt for Elsa at alt kan gå bra med henne og familien hennes. Hvis dere gjør det vil jeg bli veldig takknemlig. På forhånd, tusen takk.
På en helt annen tråd...I dag dro vi til forresten til en "ekte" amerikansk diner fra femtitallet. Det var veldig morsomt, spesielt for amerikanerne, å spise store, gode hamburgere med en fantastisk milkshake på siden...mmmm.. Det var helt klart en verdig lunsj.
Hjertlig hilsen
Eldste Totland
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar