Feliz Natal amigos e família!

 Jeg håper dere har/ har hatt en fin juletid sammen med venner og familie. Min jul har av logiske grunner vært litt annerledes i år, men jeg har det veldig bra. Så ingen trenger å bekymre seg for det. 

Jeg vil begynne med å fortelle om noe som skjedde på fredag. Vi som ikke er fra USA eller Canada fikk dra på en utflukt til Salt Lake City og Temple Square. Vi måtte stå opp kl 6, men det var helt klart verdt det. Da vi kom opp til Temple Square var det fortsatt daggry, så vi fikk tatt noen fine bilder av templet.

Etter en liten rundtur fikk vi muligheten til å gå inn i templet. Jeg skal ikke si så mye om det, men jeg vil si at det var fantastisk og vakkert og at jeg følte Guds nærvær sterkt. Jeg elsker å lese litt i skriftene når jeg er der inne. Denne gangen bladde jeg tilfeldig opp i Moroni 7 i, hvis dere har en Mormons Bok tilgjengelig anbefaler jeg dere å lese det kapitlet. Det minte meg på spørsmål jeg hadde da jeg undersøkte kirken om hvordan jeg skille ut mine egne tanker fra det som faktisk er tanker fra Gud. Og svaret fikk jeg fra dette skriftstedet. Det snakker om hvordan vi kan legge merke til hva som er av Gud og også om hvor sterk og betydningsfull kjærlighet er.

Da vi var ferdige på Temple Square ble vi kjørt videre til en plass som blir kalt Welfare Square. Det er der kirkens humanitærarbeids avdelig har kontor. Vi fikk en guidet tur der også. Vi fikk se hvor mye veldedighetsarbeid kirken faktisk gjør. De samler mass klær som de gir bort, lager hundre tusenvis av skole- og hygienesett, de har hjelpt millioner av mennesker i nød ved å skaffe dem rent vann, rullestoler og utdanning, samt bare i 2011 var representanter fra kirken noen av de første til å hjelpe til på hele 111 forskjellige katastrofer. I tillegg er de fleste som jobber med å lage disse tingene innvandrere eller flyktninger uten andre muligheter, og de får en ordentlig opplæring i engelsk og nødvendige arbeidsferdigheter. Hvis de har fire timer jobb og fire timer engelskopplæring i løpet av en dag får de betalt for åtte timer. Det er godt å se at kirken faktisk lever det de lærer bort. Jeg er veldig motivert til å hjelpe folk ikke bare på denne misjonen, men også når jeg kommer hjem.

Dette er en liten del av klærne de har samlet inn og skal gi bort.

På søndag fikk jeg forresten muligheten til å holde tale i kirken. Jeg vet ikke om jeg har fortalt om dette før, men hver søndag er det to eller tre misjonærer som skal holde tale på portugisisk. De blir kalt opp rett før de må holde den, så alle må forberede en tale kvelden før. Denne søndagen ble altså jeg kalt opp. Jeg var i stand til å stå der å bable i noen minutter på portugisisk uten noen ting skrevet ned på portugisisk på forhåns. Jeg følte meg veldig komfortabel der jeg sto, men jeg husker ikke noe særlig av det jeg sa, men det må nok ha vært bra siden veldig mange kom opp til meg etterpå og sa at det var en flott tale. Veldig gøy!

Men nå over til selve juledelen av dette innlegget. Julaften for oss var ikke så altfor spesiell fordi vi er i USA. Vi hadde vanligdag fram til 6 og da sikk vi en musikalsk framstilling juleevangeliet. Veldig koselig med andre ord. Etter fikk vi se filmen "A Christmas Carol" Den om Scrooge og de tre spøkelsene fra fortiden, nåtiden og framtidens jul. Det var en veldig fin film og en koselig kveld. Popcorn fikk vi også. Da vi våknet idag brukte vi litt tid på å åpne pakker, før vi gikk til frokost. Og da vi kom til klasserommet fant vi ut at julenissen hadde vært der. For det hang julestrømper med initialene våre på og ventet på oss.

Så vi koste oss litt i klasserommet før det var på tide å gå til dagens Devotional. I dag hadde vi privilegiet av å få besøk av nok an Apostel. Denne gangen var det Russel M. Nelson som kom og snakket til oss. Jeg føler meg  veldig priviligert som har anledningen til å være her på stunder som dette. Det er ikke ofte man får muligheten til å se en av Herrens Apostler, men jeg har faktisk sett to. Hittil i dag har vi sunget mye og hørt på flotte taler og vakker sang fra koret. Senere i kveld skal det være et talentshow og vi får se en til julefilm, men jeg vet ikke helt hvilken det er. Men jeg gleder meg virkelig til fortsettelsen på denne kvelden. De tar virkelig godt vare på oss her. Jeg savner selvfølgelig julefeiringen hjemme i Norge, men fordi det er så tettpakket program her, får jeg liksom ikke så mye tid til å kjenne på hjemlengselen. Jeg er glad i alle dere som leser dette og ønsker dere en fantastisk jul videre

Dette er en liten julehilsen her fra MTC. På min høyre side står kompanjongen min Eldste Bascom (han har en veldig snill familie som har gitt meg en del julegaver å åpne), så har du romkameratene mine Eldste Harris og Eldste Judd og til slutt den eneste jenta i klassen vår: Søster Parker.

God Jul alle sammen

Hilsen Eldste Totland

Portal-Master

Hei alle sammen!

 

I dag legger jeg ved litt flere bilder bare for å sprite opp bloggen litt. Det første bildet er av meg i min fantastisk komfortable morgenkåpe som jeg går i hver morgen og kveld. Jeg elsker den, det beste er selvfølgelig at jeg fant den her på MTC så det kostet meg ingenting. Det bildet er også det siste bildet hvor jeg har forholdsvis langt hår på en stund (langt for en misjonær), for i dag skal det klippes. Jeg gruer meg litt fordi jeg har hørt at de ikke er spesielt flinke. Jeg har hørt at de bare kjører over med "gressklipperen" og at vi ikke har noe særlig vi skulle ha sagt. Ja, misjonærlivet er jo på mange måter likt militæret så hvorfor gjøre forskjell på hårklippen.

 

 

For et par dager siden fikk jeg litt post, noe som ikke er hverdagskost for meg. Det ene var et kjempefint hjemmelaget kort fra mitt kjære søskenbarn, Eskil. Han hadde tydeligvis laget det helt selv og skrevet og tegnet inni. Han skrev veldig kort og konsist og ønsket meg en god jul og et "gått nyttår." Jeg ble så glad at jeg selvfølgelig måtte sende ham et kort tilbake. Så hvis du leser dette tante Ingvild, så kan du fortelle Eskil at han kommer til å få et brev i posten om forhåpentligvis ikke så altfor lenge.

 

 

Men den største overraskelsen var at jeg fikk en STOR pakke fra kompanjongen min, Eldste Bascoms, foreldre. De hadde vell fått det for seg at jeg ikke får så mye siden mine nærmeste bor så langt unna og at det ville være urettferdig for meg at Eldste Bascom skulle sitte alene med en så stor pakke. Så da fikk jeg en også. Som dere kan se på bildet under er det snakk om en rimelig stor eske.

 

 

Inni esken var det hele 12 (!) individuelle pakker. Det er en såkalt "12 days of Christmas" hvor man åpner en pakke hver dag fra den 14. desember fram til jul. Med andre ord en halv pakkekalender, men med ganske gode gaver. Jeg er spent på å se hva som venter meg i dagene som kommer. Men jeg er selvfølgelig veldig takknemlig for å ha fått noe slikt. Aldri i livet at jeg hadde ventet meg det.

 

Dagens siste bilde er et bilde av en slipsknute som jeg netttopp har lært meg. Den er kalt en Ferronsonatt, oppkalt etter tre misjonærer som har vært her i et par uker mer enn oss.

 

 

Jeg synes den er kul og morsom å knyte. Vi ble lovt at vi skulle få lære den når vi hadde vært her i 4 uker og forrige uke hadde vi endelig det, så da kom Eldste Watt innom rommet for å lære oss. nå er vi offisielt erfarne misjonærer her på MTC og det er opp til oss og gi the Ferronsonatt videre til de yngre guttene. Bortsett fra Eldste Watt, Ferrin og Johnson (som dro i dag) er vi nå de eldste her. det har kommet en haug med andre som skal lære portugisisk som vi har fått i jobb å lære opp. Derfor har jeg og Eldste Bascom fått jobben som on-line trainers eller Portal-master som det kalles på folkemunne. Vi skal altså lære dem å bruke PCene her. 

 

Men nå må jeg dessverre logge av fordi tiden løper fra meg. Jeg skal forresten tilbake til norskklassen å undervise mer norsk. Det gleder jeg meg veldig til! Vi har fått til en ordning sånn at jeg kan være med dem i en time hver tirsdag. Det er en utrolig stor glede for meg å ha muligheten til det.

 

Hade bra!

 

Hilsen Eldste Totland

En måned i MTC!

Wow, nå har jeg visst vært her i snart en måned! Det er så rart å tenke på fordi tiden føles veldig rar her. Dagene føles kjempelange, fordi de faktisk er det. Vi studerer jo bokstavelig talt hele dagen. Men ukene flyr forbi. Nå har jeg vært her i fire uker og jeg drar om fem. Jeg skjønner virkelig ikke hvor tiden har gått.

Det er veldig morsomt å tenke på hvor mye portugisisk jeg har lært på en måned. Mildt sagt mye mer enn fransk som jeg brukte 4 år på. Vi jobber hardt for å lære oss språket så best som mulig. Vi får drillet inn i hodet at vi må bruke det for å lære det. Derfor har vi allerede hatt et par dager hvor målet har vært å bare snakke portugisisk. Det er fantastisk hvor stor framgangen er etter en sånn dag. Lærerne våre sier at forskjellen er som natt og dag. I tillegg har jeg begynt å studere bedre. Jeg har forstått viktigheten av å sette seg mål kvelden før om hva man skal studere neste dag. Når man har mål og jobbe mot går mye mindre tid bort til å tenke på hva man skal gjøre. Så de siste dagene har jeg jobbet en del med gramatikk. Det er mange prinsipper som må drilles inn, men det kommer nok etter hvert. I timen i går hadde vi for eksempel om subjunktiv, noe jeg ikke er sikker på om jeg har lært om i norsken en gang. Kanskje jeg må ta opp norsk når jeg kommer hjem, bare for å være sikker på at jeg ikke snakker bedre portugisisk enn norsk.

Nå har vinteren kommet hit og som dere kan se på bildet under har det lagt seg et fint lite snølag på bakken her. Det er virkelig koselig og vi kan føle julestemningen krype på. Jeg må bare prøve å nyte snøen så mye som mulig mens jeg kan, for jeg vet ikke hvor mye snø det blir i Portugal.

Apropos julestemning, så fikk jeg en pakke hjemmefra for noen dager siden. Mamma og pappa hadde sendt meg en del norske godsaker: pepperkaker, melkesjokolade, seigmenn og julemarsipan. Det gjorde m,eg veldig glad. For uansett hvor bra amerikansk snacks er, så kan det ikke nå opp til god gammel, norsk melkesjokolade. Etter at jeg hadde delt litt rundt omkring, er de fleste jeg kjenner her enige i den påstanden.

Jeg nevnte i forrige innlegg at jeg har begynt å få en ok slipssamling. Så jeg tenkte at jeg skulle legge ved et bilde av alle sammen denne gangen. Jeg har vel 19 nå fordi jeg har byttet litt siden sist. Slipsene til høyre er forresten noen jeg fikk gratis, som jeg bare har tenkt å bruke som valuta for å få tak i bedre slips.

Hvis dere er veldig observante, så legger dere kanskje merke til at det henger noe stort og hvit på skapdøren min. Det er en badekåpe jeg faktisk fant her. Ta det rolig, jeg vasket den etter jeg fant den. For på badet har vi en "free box" hvor folk kan legge igjen ting de ikke vil ha med seg. Så jeg fant altså den og en frakk jeg kan bruke når der kaldt. Jeg fant virkelig gull den gangen. Badekåpen er utrolig behagelig og jeg bruker den hver kveld. Føler meg nesten som en konge når jeg vandrer rundt i gangene med bådekåpen min.

Uansett, jeg setter veldig pris på alle dere som har interesse av å lese om det jeg river med. Jeg beklager at det ikke er så mye som skjer mens jeg er her på MTC, for som sagt dagene er ganske like. Men jeg skal etter planen til Portugal 15. Januar, så etter det blir det kanskje litt mer interessante innlegg. Litt mer enn badekåper og slips.

Jeg er glad i dere alle!

Hilsen Eldste Totland

Bom Dia meus amigos! Tudo Bem?

Nå har jeg vært her på MTC i tre uker og det er veldig rart å tenke på at jeg har vært her så lenge allerede! Dagene her er kjempe treige, men ukene flyr forbi. Det er allerede desember og det er sinnsykt å tenke på. Det kommer til å bli rart å være her gjennom jula. Jeg merker at jeg allerede har hatt en del framgang med språket. Jeg er faktisk i stand til å holde en samtale nå og hver gang vi underviser "undersøkere" nå  får vi ikke lov til å ha med notater. Dermed blir det mye mer samtalebasert og vi snakker om ting vi vet og ikke bare ting vi har skrevet ned og oversatt på forhånd. Vi har ved flere anledninger begynt å snakke om helt andre ting enn vi hadde planlagt, bare fordi samtalen er så flytende og fordi vi er i stand til å si flere ting på portugisisk nå. Jeg har  allerede memorisert flere ting utenat på portugisk. I morgen er vi forresten blitt utfordret av læreren vår til å bare snakke portugisisk hele degen. Ingenting engelsk i det hele tatt, ingen unntak! Det kommer til å bli spennende

Samholdet er sterkt her og vi hjelper virkelig hverandre når noen har det vanskelig eller sliter med språket.Men for et par dager siden fikk tre personer i klassen min soim skal til Brasil beskjed om at de hadde fått visumene sine, så det betydde at de kunne dra dit de egentlig skulle være på MTC. Det betyr at klassen vår krympet litt og vi er allerede blitt som en familie her, så det var litt trist at de måtte dra allerede. Så nå er vi 9 stykker i "familien" vår. 7 som skal til Portugal og 2 som skal til Kapp Verde.  Heldigvis fikk vi tatt noen familiebilder under julelysene som allerede er kommet opp, før de måtte dra.

Noen ganger så får jeg litt hjemlengsel her. Jeg savner Norge en del. Men for et par dager siden, snek jeg meg inn i norsk klassen her. Min gode venn Josiah Da Costa er lærer her, så jeg fikk hjelpe til å undervise dem, og det var kjempegøy! Jeg tror aldri jeg har vært så glad som da jeg fikk muligheten til å snakke norsk. Jeg håper virkelig jeg får tid til å hjelpe dem mer, men det er trangt med tid så det blir ikke lett. Men jeg har snakket med grenspresidenten min og han sa at vi kanskje kan finne en løsning. Det er tre misjonærer som skal til Norge og de er veldig hyggelige. Jeg husker ikke navnet deres i farten, men jeg sa at hvis de kommer til Stavanger eller Bodø må de hilse fra meg.

En siste ting jeg skal prøve å få med er at slips faktisk er valuta her. Om kveldene går folk rundt i gangene og prøver å bytte slips. "Tie-trading" er et kjempe morsomt fenomen. Jeg har allerede økt samlingen min en god del. Jeg kom hit med mindre enn 10 slips og nå har jeg 21! Noen av de er faktisk ganske fine også. De er alltid spennende når man får tak i et slips man har siklet etter en stund. I forrige uke fikk jeg hendene mine på et lilla slips med navnet "Grape Soda" (Ja vi navngir slipsene våre også). Det hadde jeg siklet etter lenge og endelig var det mitt. Bortsett fra det har jeg fått tak i en del andre som er noen godbiter, men en god del skal bare brukes til bytting.

Det var visst alt jeg fikk tid til for denne gang! Jeg hadde blitt veldig glad hvis jeg kan få høre fra noen av dere. DearElder.com er en veldig bra og enkel måte og sende brev på.

Eu amo vôces!

Hilsen Eldste Totland

A whole lot of thanks worth giving

På torsdag var det Thanksgiving her på MTC. Med andre ord en veldig begivenhetsrik dag. Derfor har jeg tenkt å hovedsaklig skrive om den dagen. Det største høydepunktet på Thanksgiving var at selveste Jeffrey R. Holland kom å talte til oss "rett etter" frokost. Vi visste bare at det skulle være en av de tolv apostlene som kom, men ikke hvem. Så vi ventet i over to timer for å komme inn i auditoriet, for vi ville ha gode plasser. Vi blir virkelig ivrige da vi hørte at det var Eldste Holland som skulle komme, for han er virkelig en av mine forbilder siden hans taler ahr hatt stor påvirkning på mitt valg i tjene en misjon. Denne gangen hadde en litt ev tordentale, som virkelig gav oss gåsehud. Han snakket om hvor velsignet vi er som lever i denne tiden og som faktisk har Mormons Bok. Kirken har aldri vært så sterk og langvarig som den er nå. Med alle profetene fra gammelt av i ryggen, må vi "buck up" og huske hvor viktig arbeidet vårt er og ikke ta lett på det. Vi har ikke en pause fra virkeligheten i to år, "THIS IS REAL LIFE!" som Eldste Holland ropte fra talerstolen.Vi må ikke bli distrahert i det vi gjør og tenke for mye på andre ting. Budskapet hans følte jeg at passet meg bra. Jeg er veldig takknemlig for at han tok seg tiden til å komme å snakke med oss.

Tradisjon tro er Thanksgiving ensbetydende med mat. Så til lunsj fikk vi kalkunmiddag. Det var faktisk ganske godt tatt i betraktning at det var kantinemat. Grunnen til at vi fikk middagen til lunsj var at kantina skulle brukes til et tjenesteprosjekt. Prosjektet gikk ut på at vi skulle pakke utdannelses-sett og helse-sett til barn i Mali. Det var ganskegøy faktisk, men også veldig givende. Vi ble fordelt på bord og skulle jobbe som menneskelige samlebånd. Vi skulle legge en ting i en ryggsekk og sende den videre. I hvert utdannelses-sett fikk de en liten tavle, kritt, svamp penn, blyanter, kalkulatorer og gradskive. Jeg tenker bare på hvor mye det betyr for de barna og få en sånn gave. Totalt sett lagde vel hele MTC på et par timer 4200 utdannelses-sett og 4600 helse-sett (såpe, tannkrem/børste osv.) Det var en veldig fin opplevelse å gjøre dette, for det er jo mye av det misjonærarbeid handler om. Tjeneste for andre.

Siden kantina på ettermiddagen var stengt pga tjenesteprosjektet hadde vi bare en matpakke til middag. Det funket fint for da fikk vi slappet av på rommet i noen timer, noe det ikke har vært for mye av så langt. Thanksgiving var en ganske fin dag, for på ettermiddagen hadde de planlagt et program for vår underholdning. Det var virkelig flott og god stemning. Noen misjonærer sang og spilte, mens noen bar flotte vitnesbyrd. Preesident- og Søster Hacking, i MTC-presidentskapet hadde forberedt en liten Thanksgivingsketsj hvor hele salen kunne delta, og det var veldig gøy. Hele salen lo seg skakke og applausen sto til taket. Som en avslutning på kvelden fikk vi popcorn og så vi filmen 17 Miracles.

Det var åltså torsdagen oppsumert. Det har skjedd mye annet denne uken, men vi får se om jeg får plass til det i neste innlegg. Ha det bra for denne gang.

Hilsen Eldste Totland  

P.S. Her er forresten et bilde av hvordan fridagen vår ser ut: Klesvask og epost. (sett inn det andre bildet)

Første uke i MTC

Hei alle sammen!

Nå har vi endelig fått vår første ukentlige P-day (fridag). Så det betyr at jeg kan skrive epost hjem. Vi er så mange her at vi får bare en halvtime på PCen, så jeg får prøve å være effektiv. Den første uken her på MTC har vært utrolig intens. Jeg har slitt en del med å komme inn i rytmen her, men jeg begynner å få tak på det nå. Vi har undervisning i 10-12 timer dagen og resten av tiden blir brukt til å spise, selvstudium og en time gym hver dag. Opplegget her er så likt som mulig som det vil være ute i felten. Vi skal stå opp 06.30 og være i seng 10.30. Vi skal være sammen med en kompanjong hele tiden og vi skal jobbe hardt. Vi er 4 stykker som bor på samme rom og vi har bestemt oss for å jobbe hardt for å følge disse reglene til punkt og prikke og være så lydige som mulig, for vi vet at det kommer til å være det beste for oss. Vi har fått det innprentet i hodet at det er viktig med "exact obedience", da vil vi bli velsignet og få den hjelpen vi trenger.

Kompanjongen min er Elder Bascom og han er en veldig grei fyr fra her i Utah. Vi kommer veldig godt overrens og har forstått at det er en grunn for at vi er blitt kompanjonger. Jeg hjelper han å forstå portugisisk bedre, mens han hjelper meg å forbli motivert å jobbe hardt. Det er veldig lett å bli stresset, deprimert og frustrert her siden vi blir bare kastet ut i ting og det er hardt arbeid hele tiden. Mange sammenligner det med å drikke fra en brannslange, fordi vi får så mye informasjon på en gang og det er vanskelig å få med alt. Men jeg skal være her i 9 uker så jeg får nok med meg noe etterhvert. De fleste sier at den første uken er værst og det har jeg heldigvis kommet gjennom nå. Jeg hadde noen perioder hvor jeg var veldig stresset og slet med hjemlengsel, på det verste slet jeg med å komme på hvorfor jeg i det hele tatt er her. Jeg bestemte meg da for å skrive på en lapp en beskjed til meg selv som jeg kan lese når jeg har det vanskelig. Jeg vet at jeg er her for å dele med andre den fantastiske gleden jeg har fått fra evangeliet, og det blir ikke mindre sant bare fordi jeg har en dårlig dag. Jeg er veldig takknemlig for kompanjongen min og grenspresidenten min som hjalp meg å komme gjennom den vanskelig tiden. Nå føler jeg meg mye mer avslappet her.

Vi har lært mye om oss selv, mens vi er her og hva vi som misjonærer må gjøre for å komme nærmere Gud. Jeg vil dele et skriftsted fra Mormons Bok, som jeg satt veldig pris på da jeg fant det. I Alma 13:28 står det: "Men at dere vil ydmyke dere for Herren og påkalle hans hellige navn og alltid våke og be, så dere ikke blir fristet mer enn dere kan tåle og således være ledet av Den Hellige Ånd, bli ydmyke, saktmodige, medgjørlige, tålmodige, fulle av kjærlighet og all langmodighet. Dette skriftstedet hjalp meg veldig gjennom den vanskelige tiden.

Det mest utfordrende, men også mest givende i løpet av denne uken har vært at vi får prøve oss på å undervise en person på portugisisk hver dag. I begynnelsen var det veldig vanskelig fordi vi prøvde lage et slags manus. Men i går, på mandag, hadde vi den beste leksjonen noen gang. Da hadde vi bestemt oss for å gå inn nesten uten å ha skrevet noe som helst. Det eneste vi hadde gjort var å notere noen spørsmål på engelsk. Det som skjedde da var at samtalen fløt nesten naturlig. Vi skulle være der inne i 15 minutter, men vi satt og snakket i nesten en halvtime, på portugisisk, og vi hadde ikke snakket språket i en uke en gang!

Men nå begynner dessverre halvtimen min å nærme seg slutten, så jeg må runde av. Jeg har lagt ved noen bilder fra vår første tur til templet her i Provo, av rommet mitt, et gruppebilde av noen av eldstene her. Eldste Bascom er den som står ved siden av meg.

P.S. Hvis noen av dere har lyst til å sende meg en epost foretrekker jeg at dere bruker en nettside som heter DearElder.com. Hvis dere sender epost gjennom den kan jeg få håndfaste brev som jeg kan lese når som helst istedenfor en gang i uken.

Hilsen Eldste Totland

Velkommen til den nye bloggen min! For my english-speaking friends I'm sorry to say to say that this blog will be in norwegian. But if you're really interested in reading about my adventures, I added a translate option in the sidebar. It's probably not going to work 100%, but you'll get the big picture...hopefully.

Tilbake til norsken nå. Dette er altså min nye blogg. For dere som kjenner meg forholdsvis godt vet nok at for to år siden tok jeg det noe utradisjonelle valget å bli døpt inn i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Det er det beste valget jeg noen gang har gjort og jeg har fått så mye glede i livet mitt i etterkant av det. Jeg vil vise min takknemlighet til Gud for det han har gitt meg ved å innvitere og hjelpe andre mennesker i verden til å ta del i den samme gleden som jeg har fått. Derfor har jeg bestemt meg for å dra på misjon. Jeg gir altså to år av mitt liv til tjeneste for andre. Min hverdag i tiden framover vil innebære å oppsøke fremmede og undervise dem om tro på Jesus Kristus, men også gjøre mye annet tjenestearbeid i form av frivillig hjelp til folk som måtte trenge det. Jeg gleder meg utrolig mye! Jeg kommer til å sende ukentlige eposter hjem, forhåpentligvis. Og så blir de lagt ut av noen som står meg veldig nært. Det er litt strenge regler på hva vi kan bruke fritiden vår på, så jeg har ikke mulighet til å legge ut innleggen selv. Men det går nok bra uansett.

11. Juli fikk jeg brevet hvor det sto at jeg var kalt til Portugal. På den dagen var vi en liten gjeng som var samlet i kirka for å åpne brevet sammen. Det var kjempe spennende. Nervene var på høyspenn og jeg kunne så vidt holde meg nogenlunde rolig. På forhånd kunne de som var der prøve å gjette hvor jeg skulle, men til vår overaskelse var det ingen som hadde rett.

Portugal ble altså det endelige svaret. Som dere kan se er det en ganske glad gutt som sitter med kallet sitt i hånden.

Lang tid har gått siden 11. Juli og nå på mandag skal jeg altså forlate Norge og dra til USA for å få tilstrekkelig opplæring i språk og faget jeg skal undervise i. Jeg skal være 9 uker i Provo, Utah på MTC (Missionary Training Center). Jeg er veldig spent på det oppholdet, for jeg kommer til å lære kjempe mye på de 9 ukene. Det er så og si en internatskole og det er fult kjør hele tiden har jeg blitt fortalt.

Jeg merker at nervene begynner å komme nå, for det er en ganske stor oppgave jeg har tatt på mine skuldre og jeg vil ikke feile. Men jeg har tro og stoler på at jeg blir tatt godt vare på. Ønsk meg lykke til da! Vi får håpe jeg kommer tilbake like hel.

Hilsen Eldste Totland